Hopp til innhold

Tidlige menneskelige folkevandringer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kart over tidlige menneskelige folkevandringer i henhold mitokondrielt befolkningsgenetikk (antall er et tusenår før vår tid). Nordpolen ligger midt på kartet. FIGUREN TRENGER FORKLARING!!! og kildereferanse!

Tidlige menneskelige folkevandringer viser til da Homo erectus («det oppreiste menneske») første gang utvandret fra Afrika over Levantkorridoren (den smale forbindelsen mellom Middelhavet i nordvest og ørkenene i sørøst som går fra Afrika til Eurasia) for rundt 1,8 millioner år siden. En utvandring som muligens hadde betydning for å sette i gang utviklingen av språk.[1] Ekspansjonen av den tidlige menneskearten Homo erectus ble fulgt av Homo antecessor inn i Europa for en gang rundt 800 000 år siden, og fulgt av menneskearten Homo heidelbergensis for rundt 600 000 år siden. Sistnevnte utviklet seg antagelig til det som ble neandertalere.[2]

Moderne mennesker, Homo sapiens, utviklet seg i Afrika for opp til 200 000 år siden og nådde fram til Midtøsten for rundt 70 000 år siden. Fra Midtøsten spredte disse befolkningene seg østover til Sør-Asia for 50 000 år siden, og videre til Australia for 40 000 år siden da en menneskeart nådde dette kontinentet for første gang (som aldri ble befolket av Homo erectus). Homo sapiens innvandret til Europa for rundt 40 000 år siden og erstattet etter hvert den eksisterende befolkningen av neandertalere. Øst-Asia ble nådd for rundt 30 000 år siden.

Når mennesket nådde fram til Nord-Amerika er usikkert og diskutabelt. Det kan ha skjedd for 30 000 år siden, eller betydelig senere, for rundt 14 000 år siden. Stillehavsøyene i Polynesia begynte å bli kolonisert for rundt 1300 f.Kr., og ble fullstendig kolonisert rundt 900 e.Kr. Forfedrene til polynesierne synes å ha forlatt Taiwan for rundt 5200 år siden.

Tidlige mennesker (før Homo sapiens)

[rediger | rediger kilde]

Tidlige menneskearter som Homo ergaster, Homo erectus og Homo heidelbergensis utvandret fra Afrika i løpet av tidsepoken som kalles tidlig pleistocen, muligens som et resultat av den sahariske pumpe, en gang for rundt 1,9 millioner år siden, og spredte seg utover Den gamle verden, og nådde så langt som til sørøstlige Asia. Tidspunktet for den opprinnelige spredningen utenfor Afrika består av sammenfallet av fossilfunn av Homo ergaster og er assosiert med den første forekomsten av full bipedalisme (tofoting, å gå på to bein), og for rundt en halv millioner etter forekomsten av Homo genus i seg selv og de første menneskeskapte redskaper av stein i henhold til Oldowan-funnene.[klargjør] Nøkkelsteder for denne tidlige migrasjonen ut av Afrika er Riwat i Pakistan (1,9 millioner av år), Ubeidiya i Levanten (1,5 millioner av år), og Dmanisi i Kaukasus (1,7 millioner av år).

Kina ble befolket for mer enn en million år siden,[3] så tidlig som 1,66 millioner basert på steinredskaper som er funnet i Nihewanbassenget.[4] Steinredskaper som er avdekket ved Xiaochangliang er blitt datert til 1,36 millioner år siden.[5] det arkeologiske funnstedet Xihoudu i provinsen Shanxi er det tidligste dokumenterte stedet for bruk av ild av Homo erectus, og er datert til 1,27 millioner av år siden.[3]

Sørøstlige Asia (Java) ble nådd for rundt 1,7 millioner år siden (se Meganthropus). Vestlige Europa ble første gang befolket for rundt 1,2 millioner år siden (se Atapuerca).[6]

Forskeren Bruce Bower har foreslått at Homo erectus kan ha bygget flåter og seilt på havene, en teori som dog ikke er støttet av alle forskere.[7]

Menneskearten Homo var ikke den første hominider som koloniserte Asia. Orangutanger kom til sørøstlige Asia rundt 15 millioner tidligere (se Sivapithecus).

Utvandringer av Homo sapiens

[rediger | rediger kilde]

Innenfor Afrika

[rediger | rediger kilde]

Den nyeste felles matrilineære stammor, som er delt av alle nålevende mennesker, er kalt for mitokondrie-Eva, og den tilsvarende patrilineære stamfar blir ofte kalt for Y-kromosom-Adam. Mitokondrie-Eva levde antagelig grovt regnet for 150 000–200 000 år siden på samme tid som Homo sapiens idaltu, antagelig i Øst-Afrika, under forutsetningen at mutasjonsfrekvensen var relativt konstant gjennom århundrene for det mitokondriske DNAet.[8] Navnene Eva og Adam er også tidvis brukt om de første som forlot Afrika, selv om det neppe har vært bare to personer.

Den brede forskningen av afrikanske genetisk spredning ledet av Sarah Tishkoff avdekket at San-folket («buskmenn») i dagens Botswana og Namibia, uttrykte det største genetiske mangfoldet blant de 113 ulike befolkningene som det ble tatt prøver av, noe som gjør dem til en av 14 «forfedre-befolkningsgrupper». Forskningen har også lokalisert opprinnelsen til den menneskelige migrasjonen i det sørvestlige Afrika, nær kystgrensen til dagens Namibia og Angola.[9]

For rundt 100 000 til 80 000 år siden adskilte det seg tre hovedlinjer av Homo sapiens:

  • Bærere av mitokondrielt (mtDNA) haplogruppe L1 og mannlig Y-kromosom (Y-DNA) haplogruppe A befolket sørlige Afrika (forfedrene til Khoisan-folkene).
  • Bærere av haplogruppe L2 (mtDNA) og B (Y-DNA) bosatte seg i sentrale og vestlige Afrika (forfedrene til de som i dag snakker niger-kongo-språk og nilosahariske språk, og av mbuti-pygmene).
  • bærere av haplogruppe L3 (mtDNA) som forble i østlige Afrika.

Utvandringen til Levanten

[rediger | rediger kilde]
En avstøping av en hodeskalle fra Qafzeh

Mennesker hadde en utvandring ut av Afrika til Levanten i en gunstig klimatisk periode for omkring 125.000 år siden. De eldste sikre fossiler av tidlige Homo sapiens er funnet i Qafzehhulen i Israel, og er datert til å være 90.000 til 100.000 år gamle (eller eldre[10]). Her er 12 skjeletter funnet under et fjelloverheng og i en hule.[11] Disse var anatomisk moderne mennesker – både voksne og barn.

Qafzeh er en av 21 tilsvarende arkeologiske steder med moderne mennesker i Levanten[12]: Keoue, Nahar Ibrahim, Ras-el Keb, Ksar Akil, Adlun, Naame, Yabrud Rockshelter, Umm el Tel, El Kowm, Douara, Jefer Ajla, Deriyeh, Biat Quneitra som alle er huler eller friluftssteder.[13]

En del forskere mener at de døde ut[14], mens andre mener at de flyttet tilbake til Afrika.[15] Dateringene for når de forsvant varierer fra 70 000 til 90 000 år siden.

Det kan være at de kan ha blitt erstattet eller fordrevet av neandertalere som ble drevet fra de kalde områdene i løpet av istiden.

Utvandring til Kina

[rediger | rediger kilde]

Det kan være at en gruppe fra Levanten dro videre og endte i Kina. I Fuyan-hulen[16] i Daoxian fylke sør i Kina er det funnet 47 tenner. En har anslått at tennene er minst 80 000 år gamle, men kan være så gamle som 120.000 år.[17] Dyrefossiler funnet på samme sted kan også tidfestes og styrker dateringene til pleistocen-perioden. Ut fra formen på tennene utelukker en at de kommer fra neandertalere eller homo denisova-folk.[18][19]

En mulig utvandring til Persiabukta

[rediger | rediger kilde]

Det er gjort funn under utgravning av en boplass ved fjellet Jebel Faya i emiratet Sharjah i De forente arabiske emirater som ble offentliggjort i januar 2011.[20] Steinredskapene, der de eldste er datert til å være om lag 125 000 år gamle, ligner på redskaper som tidligere er funnet etter moderne mennesker fra samme periode i Øst-Afrika. Siden det ikke er funnet rester av menneskelige bein, tenner eller andre levninger, er antagelsen i stor grad basert på likhet i steinteknologi. Bostedet ved Jebel Faya ligger under en steinheller, og har skygge store deler av dagen. Boplassen ligger skjermet både for kald nordavind og sandstormer fra ørkenen. Utgravningene startet i 2003 som et arabisk-tysk prosjekt ledet av emiratet og Universitetet i Tübingen, og hele boplassen er ennå ikke ferdig utforsket.

Siden det foreløpig ikke er skjelettfunn, er knytningen mot moderne mennesker usikker og vil være gjenstand for diskusjon.

Utvandringen fra Afrika

[rediger | rediger kilde]
Reiseruten for å krysse Rødehavet.
Foto: Muntuwandi, 2007

I henhold til Ut av Afrika-hypotesen utvandret så en liten gruppe fra Nordøst-Afrika til Jemen. Størrelsen på gruppen kan ha vært 100 til 200 personer. Men på grunn av genetisk drift ble bare en kvinne (med haplogruppe L3) og en mann (med haplogruppe M168), stammor og stamfar til alle som senere bosatte seg utenfor Afrika.[14]

De utvandret muligens på jakt etter mat eller for slippe unna klimaendringer, og krysset Rødehavet for rundt 70.000 - 85.000 år siden, og i denne prosessen befolket de resten av verden.[14] Oppenheimer argumenterer for at det er funn av moderne mennesker flere steder i Sentral-Asia som er eldre enn et kraftig vulkanutbrudd fra Tobavulkanen på Sumatra for 74.000 år siden. Funnene lå under asken, og en har da en sikker minimumsdatering på hvor langt menneskene var kommet før vulkanutbruddet. De fleste mener likevel at siden en mangler funn av skjeletter av moderne mennesker, har det trolig vært andre menneskearter som brukte redskapene.

Det har også vært foreslått at utvandringen har foregått i to omganger (engelsk Multiple Dispersal Model), en over Rødehavet som representerer haplogruppe M. En annen gruppe med haplogruppe N fulgte Nilen nordover og krysset inn i Asia via Sinai. Hypetesen forsøker å forklare hvorfor haplogruppe N er dominant i Europa og hvorfor haplogruppe M mangler i Europa.[21][22] Teorien mistet mye støtte da det ble fastslått at aboriginene har haploguppe N. Det er heller ingen rester av haplogruppe N i Afrika, som tilsier at gruppen ikke har oppstått der.

Det finnes mennesker i Nordøst-Afrika som har haplogruppe M, men de fleste mener at de har det som følge av tilbakeflytting til Afrika fra Asia på et langt senere tidspunkt.[14] Det kan likevel være at haplogruppen M oppsto like før utvandringen fra Afrika.

For rundt 50 000 år var det istid og store vannmengder var låst i isen med det resultat at havnivået var mye lavere enn den er i dag. Dagens strede Bab el-Mandeb i Rødehavet som skiller Arabia fra Afrika er på rundt 20 km bredt, men for 50 000 år siden var stredet langt smalere og havnivået var rundt 70 meter lavere. Selv om stredet aldri var fullstendig lukket, kan det ha vært øyer i mellom som kan ha bli nådd ved hjelp av primitive flåter.

Rester av skjell som er funnet i møddinger, 125 000 år gamle, indikerer at kosten til tidlige mennesker i Eritrea også besto av sjømat som ble samlet inn ved å renske strendene. Dette har blitt sett på som en indikasjon på at mennesker kan ha krysset Rødehavet på jakt etter matkilder på nye strender.

Ute av Afrika

[rediger | rediger kilde]

Sameksistens og samliv med andre menneskegrupper

[rediger | rediger kilde]

De som har foreslått den multiregionale hypotese for menneskelig utvikling har lenge antatt at europeerne nedstammet fra neandertalere. Andre forskere mener at neandertalere kan ha forplantet seg med moderne mennesker. I 1997 klarte forskere å trekke ut mitokondrielt DNA fra en 40 000 år gammel prøve fra en neandertaler. Ved sammenligning med menneskelig DNA var sekvensene betydelig forskjellig, noe som indikerer at basert på mitokondrielt DNA nedstammer dagens europeerne ikke fra neandertalere, og at det ikke har skjedd forplantning som har gitt avkom med neandertalere.[23] En del forskere har fortsatt å søke autosomal DNA for spor av kryssblanding fra neandertalere.[24] Noen få alleler fra en del autosomale gener som H2 allel av MAPT-genen har blitt foreslått ettersom disse er kun funnet blant europeere. Imidlertid i fraværet av autosomal DNA fra en neandertaler har fått noen forskerne til å konkludere at denne hypotesen er spekulativ.[25] Det er heller ikke funnet skjelleter som viser sammenblanding av neandertalere og mennesker .[26]

I 2005 la imidlertid to forskergrupper fram DNA-analyser av X-kromosomet som viste at menneskelige genom inneholder gener som er svært gamle og sannsynligvis hadde sitt opphav i Asia lenge før utvandringen fra Afrika.[27] Forskerne analyserte ikke-kodende DNA fra X-kromosomet hos 659 mennesker fra hele kloden. Stort sett var den genetiske variasjonen på X-kromosomet størst mellom folk fra Afrika., dog med ett unntak: En variant av kromosomet, haplogruppe X (mtDNA), dukket opp i ni individer fra Europa og Asia, men ikke hos noen afrikanere. Forskerne mener å kunne si at denne varianten oppsto for en million år siden. Dermed må vi ha fått det gjennom slektskap med andre menneskearter.

I 2010 ble det lagt fram undersøkelser hvor forskerne sammenlignet genom fra neandertalere med genom fra fem ulike mennesker: En fra Kina, en fra Frankrike, en fra Papua Ny-Guinea, en fra det Sør-Afrika og en fra det vestlige Afrika.[28] Analysene viste at man kunne finne igjen gener fra neandertalerne hos de tre første, men ikke hos afrikanerne. Det kan være indikasjon på kryssavl mellom neandertalere og moderne mennesker, noe som må ha skjedd etter at våre forfedre hadde forlatt Afrika. Siden neandertalgenene finnes i like store mengder hos både europeere og asiater, må overføringa av disse genene ha skjedd før utvandrergruppene av det moderne mennesket skilte lag og spredte seg til hver sin verdensdel. Forskerne mener at mellom én og to prosent av genomet til europeere og asiater stammer fra neandertalere. Det peker imidlertid mot at blandingsforhold var særlig vanlige, og at genoverføring mellom de to menneskeartene bare skjedde i meget liten grad.

Merk at disse undersøkelser er ganske nye, har trolig en del feilkilder, og vil ganske sikkert bli gjenstand for betydelige diskusjon før de eventuelt blir bekreftet av andre forskergrupper.

Sør-Asia og Australia

[rediger | rediger kilde]

Etter at Jemen var befolket, spredde dette folket, som forble i sør (eller tok den sørlige ruten), generasjon for generasjon beveget de seg langs kysten av Iran og Pakistan, inntil de nådde India. Persiabukta var i hovedsak land på grunn av lav vannstand.

En av gruppene vandret nordover og innover i landet,[29] og dro til Irak, Lilleasia og Kaukasus. Herfra har en i en eller eller flere omganger befolket Europa og Levanten.

I Europa erstattet disse etter hvert den eksisterende menneskearten neandertalere i Europa. De spredde seg også til India fra Sentral-Asia. Den førstnevnte gruppen spredte seg langs den sørøstlige kysten av Afrika og nådde Australia en gang mellom 55 000 og 30 000 år siden, og hvor de fleste beregninger er plassert mellom 46 000 og 41 000 år siden.

Kartet viser antatt utstrekning av land og vann på tiden av den siste istid, og hvor havnivået var bortimot 110 meter lavere enn i dag.

I løpet av denne tiden var som nevnt havnivået langt lavere og det meste maritime sørøstlige Asia var en fast landmasse som er kjent som det tapte kontingent Sunda. Bosetterne fortsatte antagelig videre langs kysten inntil de nådde en rekke av stred mellom Sunda og Sahul, den kontinentale landmasse som utgjorde dagens Australia og Ny-Guinea. Det bredeste skillet er Weber-linjen er minst 90 km bred,[30] noe som indikerer at bosetterne må ha hatt kunnskap i en form for sjøfart. Arkaiske mennesker som Homo erectus nådde aldri Australia.

Om disse dateringene er riktige ble Australia befolket omtrent 10 000 år før Europa. Dette er mulig ettersom menneskene unngikk de kaldere regionene i nord til fordel for de varmere og tropiske regionene, noe de var tilpasset til å leve i gitt deres afrikanske hjemland. Et annet stykke bevis som favoriserer menneskelig bosetning i Australia er at for omtrent 46 000 år siden døde brått ut alle store pattedyr som veide mer enn 100 kg i Australia. Det er sannsynlig at de nye bosetterne var ansvarlig for denne utryddelsen. Mange av dyrene kan ha vært vant til å leve uten rovdyr og blitt føyelig og sårbare for angrep (noe av det samme skjedde senere i Nord- og Sør-Amerika).

Mens en del bosettere krysset over til Australia kan en del andre ha fortsatt østover lands kysten av Sunda til de til sist nådde fram til Kina og endelig nådde Japan, etterlot seg en kjede av bosetninger langs kysten. Disse kystvandringene etterlot sitt spor av mitokondrielt haplogrupper som nedstammet fra haplogruppe M, og i Y-kromosomet fra haplogruppe C. Deretter kan det ha blitt nødvendig å vandre innover i innlandet, noe som muligens førte til at de moderne menneskene kom i kontakt med arkaiske menneskearter som Homo erectus. Nyere genetiske studier tyder på at Australia og Ny-Guinea ble befolket av en enkelt folkevandring fra Asia i motsetningen til flere utvandringsbølger. Landbroen som knyttet Ny-Guinea og Australia sammen ble atskilt for rundt 8 000 år siden, og således isolerte befolkningene på de to landmassene.[31][32]

Europa

[rediger | rediger kilde]
Kart over mulige tidlige menneskelige folkevandringer.[33] Kartet viser en forklaringsmodell som i dag har liten støtte, ved at den viser en spredning via Sinai og inn i Asia. Dette anses av de fleste i dag som en forlatt hypotese. Dateringene baseres seg også på de eldste funnene i Israel, men gruppen der har trolig dødd ut eller flyttet tilbake til Afrika. Siden dette kartet ble laget i 2000, har det skjedd en stor utvikling i forståelsen av den menneskenes vandringer. Rød farge angir Homo sapiens sapiens, mens oransje angir neandertalere og grønn tidlige hominider (nærmennesker). Tallene viser hvor lenge siden menneskene først ankom forskjellige områder.

Europa er antatt å ha blitt bosatt fra sørøst av innvandring fra Sentral-Asia og fra Lilleasia. Ekspansjonen er antatt å ha skjedd for rundt 45 000 år siden og kan ha tatt opp til 15 000 år før hele Europa ble helt og holdent bosatt av mennesker.[34]

I løpet av denne tiden ble den eksisterende befolkningsgruppen bestående av neandertalere langsomt erstattet. Ettersom at det tok såpass lang tid før det moderne mennesket tok hele Europa i besittelse kan det synes som om menneskene og neandertalere hele tiden konkurrerte om de samme ressursene og det samme området. Neandertalere var større og hadde mer robust eller fysisk tung kropp, noe som kan indikere at de var fysisk sterkere enn moderne Homo sapiens. Etter å ha levd i Europa for 200 000 år ville de ha vært bedre tilpasset kaldt vær. Anatomisk moderne mennesker som Cro-Magnon-mennesket med en langt mer overlegen teknologi og utviklet språk ville til sist ha fullstendig erstattet neandertalere, som hadde sitt siste tilholdssted i enden av Den iberiske halvøy. Etter en gang for 30 000 år siden finnes det ikke arkeologiske levninger fra neandertalere, noe som indikerer at de hadde dødd ut. De siste kjente befolkningene levde i en grotte på sørkysten av Gibraltar for en gang for 30 000 til 24 000 år siden.[35]

I siste istid (10 000 – 19 000 år siden) har menneskene søkt tilflukt i Sør-Europa og Øst-Europa, før de igjen dro nordover etter istiden. Hovedgruppene bodde i Spania, Rivieraen, Italia, Balkan og Ukraina. Sju ulike mitokondriegrupper overlevde i Europa på denne tiden. Disse blir ofte kalt Evas sju døtre.[36] Etter istiden flyttet de nordover fra Sør- og Øst-Europa og bosatte seg i Mellom- og Nord-Europa.

For Norge se artikkelen: Opphavet til befolkningen i Norge.

Sentrale og nordlige Asia

[rediger | rediger kilde]

De mitokondriele haplogruppene A, B og G hadde sin opprinnelse for rundt 50 000 år siden og bærerne av disse bosatte seg etter hvert i Sibir, Korea og Japan for rundt 35 000 år siden. Deler av disse befolkningene utvandret til Nord-Amerika.

Nord- og Sør-Amerika

[rediger | rediger kilde]
Paleoindianere eller paleoamerikanere er de tidligste kjente mennesker i Amerika. Illustrasjonene er fra 1920 og viser jakt på glyptodonter.

Detaljene i innvandring til både Nord-Amerika og Sør-Amerika, med tilnærmede dateringer og reiseruter er fortsatt emner for pågående forskning og diskusjoner.[37]

Etter funn fra 1930-tallet og framover, mener flere at de første innvandrerne til Amerika kom i avslutningen av den siste istiden, med det som kalles Cloviskulturen. De eldste funnene knyttet til denne kulturen er ca. 13 000 år gamle. Den tradisjonelle teorien har vært at de første og tidligste innvandringen til Amerika skjedde over Beringlandbrua mellom østlige Sibir og dagens Alaska da havnivået var betydelig lavere grunnet istiden i pleistocen.[37][38] Disse folkene er antatt å ha fulgt etter flokker med nå utdødde pleistocenske megafauna langs den isfrie korridoren som strakte seg mellom isbreene.[39] En annen reiserute som er foreslått gikk enten til fots eller ved å benytte seg av primitive båter langs Stillehavets nordvestkyst til Sør-Amerika.[40] Stigningen av nivået i området, har vært flere hundre meter siden istiden.[41]

Noen arkeologer hevder at den innvandringen over Beringlandbrua (østlige Alaska) skjedde i tidsrommet fra 40 000 til 16 500 år siden.[42][43] Dette tidsspekteret er en betydelig kilde til debatt og vil trolig fortsatt være det i årene som kommer.

For eksempel argumenterte Stephen Oppenheimer[44] i hovedsakelig ut fra genetiske studier at Amerika ble bosatt i flere bølger via Alaska for mer enn 22 000 år siden. Oppenheimer viste til området omkring Bajkalsjøen, Sør-Kina og Japan som de mest sannsynlige hjemlandene for gruppene. Ved istidens maksimum (19 000 – 13 000 år siden) var muligheten for å komme til Amerika fra Sibir borte. Innbyggerne har søkt tilflukt i hovedsak i Sør-Amerika. Når istiden ble slutt har de igjen flyttet nordover og bosatt seg i Nord-Amerika. Han argumenter også at det er større spredning i språkgrupper i Sør-Amerika enn i Nord-Amerika, og at det derfor har bodd mennesker der vesentlig lengre enn i nord.

I en studie fra 2012 kom en til at Amerika var bosatt i hovedsak i tre bølger av innvandringer.[45] Resultatet var basert på genetiske studer av 52 indianere og 17 fra Sibir. De fleste indianerne hadde sitt opphav i en bølge som kom for om lag 15 000 år siden. Den andre og tredje bølgen hadde i hovedsak bare innvirkning på de som bor i den nordligste områdene, som inuitter.

Det eldste funnet av mennesker i Amerika kan være funn fra Pedra Furada i Brasil som er 19-30.000 år gamle, men dateringen er omdiskutert.[46][47][48]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Fischer, Steven Roger (2004): A history of language. Globalities Series. Reaktion Books. ISBN 186189080X.
  2. ^ Finlayson, Clive (2005): «Biogeography and evolution of the genus Homo» Arkivert 14. februar 2020 hos Wayback Machine.. Trends in Ecology & Evolution (Elsevier) 20 (8): 457-463.
  3. ^ a b Rixiang Zhu, Zhisheng An, Richard Pott, Kenneth A. Hoffman (Juni 2003): «Magnetostratigraphic dating of early humans in China» Arkivert 24. juli 2011 hos Wayback Machine. (PDF). Earth Science Reviews 61 (3-4): 191–361. doi:10.1016/S0012-8252(02)00110-1.
  4. ^ R. Zhu et al. (2004): New evidence on the earliest human presence at high northern latitudes in northeast Asia.
  5. ^ «Earliest Presence of Humans in Northeast Asia» Arkivert 13. august 2007 hos Wayback Machine.. Human Origins Program. Smithsonian Institution.
  6. ^ Hopkin, M. (2008): «Fossil find is oldest European yet». Nature News. doi:10.1038/news.2008.691
  7. ^ Bednarik, R. G. (2003): «Seafaring in the Pleistocene». Cambridge Archaeological Journal 13 (1): 41–66. doi:10.1017/S0959774303000039. ScienceNews sammendrag Arkivert 22. april 2008 hos Wayback Machine.
  8. ^ Cann, R.L., Stoneking, M., & Wilson, A.C. (1987): «Mitochondrial DNA and human evolution», Nature 325; ss. 31–36
  9. ^ BBC World News: «Africa's genetic secrets unlocked», 1. mai 2009; resultatene ble publisert i Internettutgaven av forskningsmagasinet Science.
  10. ^ Grün, R; Stringer, C; Mcdermott, F; Nathan, R; Porat, N; Robertson, S; Taylor, L; Mortimer, G; Eggins, S; Mcculloch, M (2005). «U-series and ESR analyses of bones and teeth relating to the human burials from Skhul». Journal of human evolution. 49 (3): 316–34. PMID 15970310. doi:10.1016/j.jhevol.2005.04.006. 
  11. ^ Tillier, A. M. (2005): «12th in 2005 The Tabun C1 Skeleton: A Levantine Paleolithic Qafzeh 12 Child (Israel)» i: American Journal of Physical Anthropology
  12. ^ Hovers, Erella: The Lithic Assemblages of Qafzeh Cave; ss. vii
  13. ^ Shea, John J. (2001): The Middle Paleolithic: Early modern humans and Neandertals in the Levant; ISSN 1094-2076 ; vol. 64, no 1-2, ss. 38-64 (6 p.1/2)
  14. ^ a b c d Oppenheimer, Stephen (2003): Out of Eden, The peopling of the world, London. Sidehenvisning mangler
  15. ^ Hua Liu, et al. (2006): f.a «A Geographically Explicit Genetic Model of Worldwide Human-Settlement History» Arkivert 1. mai 2011 hos Wayback Machine. i: The American Journal of Human Genetics, bind 79, ss. 230–237,
  16. ^ Plassering er ca. 25 grader 39' nord og 111 grader 28' øst. 232 meter over havet.
  17. ^ 11 dateringer er gjort.
  18. ^ Forskning.no: 80 000 år gamle mennesketenner funnet i Kina - «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 17. oktober 2015. Besøkt 16. oktober 2015. . Publisert 16.10.2015.
  19. ^ Wu Liu med flere: The earliest unequivocally modern humans, Nature 14.10.2015 - http://www.nature.com/articles/nature15696.epdf?referrer_access_token=R2r9LzFvejNhG9E051rRptRgN0jAjWel9jnR3ZoTv0PJinTKMODkaVHkLLe4mPfaBIPHT_3NXoQP56i15-Cv9ZI_mLGxkwF1CB6sJo455qaGx4g10RSlmuaK2hdky4fFxeaRQ3zhCcv-NXIXqVHgXPQf6vsnkPoXPst-tiZU2DQmICRhQGRJ2RoHc10jXyGI&tracking_referrer=www.bbc.com.
  20. ^ Asle Rønning: «Ut fra Afrika – via Arabia» Arkivert 2013-01-24, hos Wayback Machine., Forskning.no.
  21. ^ A single origin, several dispersal hypothesis
  22. ^ Searching for traces of the Southern Dispersal Arkivert 10. mai 2012 hos Wayback Machine., by Dr. Marta Mirazón Lahr, et al.
  23. ^ Ravilious, Kate: «Aborigines, Europeans Share African Roots, DNA Suggests». National Geographic News. 7. mai 2007.
  24. ^ Wall, J. D.; Hammer, M. F. (Desember 2006): «Archaic admixture in the human genome». Curr Opin Genet Dev. 16 (6): 606–10. doi:10.1016/j.gde.2006.09.006. PMID 17027252.
  25. ^ Hardy, J.; Pittman, A.; Myers, A., et al. (Aug 2005): «Evidence suggesting that Homo neanderthalensis contributed the H2 MAPT haplotype to Homo sapiens». Biochem Soc Trans. 33 (Pt 4): 582–5. doi:10.1042/BST0330582. PMID 16042549.
  26. ^ Schwartz, Jeffrey H.; Tattersall, Ian (2001): Extinct humans. Boulder, Colo: Westview Press. ss. 207–9. ISBN 0-8133-3918-9.
  27. ^ Erik Tunstad: «Tvil om menneskets opprinnelse» Arkivert 2007-06-07, hos Wayback Machine., Forskning.no, 13. mai 2005
  28. ^ Ingrid Spilde: «To prosent neandertaler» Arkivert 2013-04-13, hos Wayback Machine., Forskning.no, 7. mai 2010
  29. ^ Maca-Meyer, N; González, A. M.; Larruga, J. M.; Flores, C.; Cabrera, V. M. (2001): «Major genomic mitochondrial lineages delineate early human expansions». BMC Genet. 2: 13.
  30. ^ «Pleistocene Sea Level Maps». Arkivert fra originalen 17. mars 2009. Besøkt 27. mars 2010. 
  31. ^ Hudjashov, G.; Kivisild, T.; Underhill, P. A., et al. (Mai 2007): «Revealing the prehistoric settlement of Australia by Y chromosome and mtDNA analysis»[død lenke]. Proc Natl Acad Sci USA. 104 (21): 8726–30. doi:10.1073/pnas.0702928104. PMID 17496137.
  32. ^ From DNA Analysis, Clues to a Single Australian Migration
  33. ^ Burenhult, Göran: Die ersten Menschen, Weltbild Verlag, 2000. ISBN 3-8289-0741-5
  34. ^ Currat, M.; Excoffier, L. (Desember 2004): «Modern humans did not admix with Neanderthals during their range expansion into Europe»[død lenke]. PLoS Biol. 2 (12): e421. doi:10.1371/journal.pbio.0020421. PMID 15562317
  35. ^ Choi, Charles (2006): «Scientists find Neanderthals’ last refuge», MSNBC.COM. 13. september 2006
  36. ^ jamfør Sykes, Bryan (2003): Evas sju døtre, Pax forlag, Oslo.
  37. ^ a b «Atlas of the Human Journey-The Genographic Project» Arkivert 2011-05-01, hos Wayback Machine.. National Geographic Society. 1996-2008.
  38. ^ Fitzhugh, Drs. William; Goddard, Ives; Ousley, Steve; Owsley, Doug; Stanford., Dennis: «Paleoamerican» Arkivert 5. januar 2009 hos Wayback Machine.. Smithsonian Institution Anthropology Outreach Office.
  39. ^ «The peopling of the Americas: Genetic ancestry influences health». Scientific American.
  40. ^ Fladmark, K. R. (Jan. 1979): «Alternate Migration Corridors for Early Man in North America» i: American Antiquity, 44 (1), s. 2.
  41. ^ «68 Responses to 'Sea will rise ‘to levels of last Ice Age'», Center for Climate Systems Research, Columbia University.
  42. ^ «Introduction» Arkivert 24. april 2011 hos Wayback Machine.. Government of Canada. Parks Canada. 2009: «Canadas eldste kjente hjem er en grotte i Yokon bosatte for ikke 12 000 år siden som amerikanske steder, men minst 20 000 år siden.»
  43. ^ «Pleistocene Archaeology of the Old Crow Flats» Arkivert 22. oktober 2008 hos Wayback Machine.. Vuntut National Park of Canada. 2008: «Imidlertid, til tross for mangelen av denne utvetydig og omfattende bevis er det hentydninger på menneskelig bosetning i nordlige Yukon for rundt 24 000 år siden, og hentydninger tilstedeværelse av mennesker i Old Crow Basin så langt tilbake som 40 000 år siden.»
  44. ^ Oppenheimer, Stephen (2003): Out of Eden, The peopling of the world, London. Side ??
  45. ^ BBC: «Americas 'settled in three waves'», 12. juli 2012
  46. ^ «Pedra Furada, Brazil: Paleoindians, Paintings, and Paradoxes: An interview with Drs. Niède Guidon, Anne-Marie Pessis, Fabio Parenti, Claude Guérin, Evelyne Peyre, and Guaciara M. dos Santos». Athenapub.com. Arkivert fra originalen . Besøkt 27. mars 2011.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 24. mai 2011. Besøkt 3. juni 2014. 
  47. ^ «"Brazilian Findings Spark Archeological Debate" by Alex Bellos». Cabrillo.edu. Besøkt 27. mars 2011. 
  48. ^ «"Stones of contention" by David Meltzer». Space.newscientist.com. 24. juni 1995. Besøkt 27. mars 2011. [død lenke]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Tidlige_menneskelige_folkevandringer&oldid=24830227»